Kirken og Paven.

Den katolske kirke, den universelle, alminnelige kirke, er verdens desidert største kirke, og  har stor betydning i hele verden, særlig i katolske land, men også i arbeidet med økt forståelse mellom kirkesamfunn og forskjellige religioner.

Jeg har sympati for den katolske kirke, blant annet fordi den har et adskillig mer positivt menneskesyn enn den lutherske kirke.

Derfor er det så synd når paven ikke innfrir de krav og forventninger som de troende har til kirkens overhode.

Naturligvis kom det som et sjokk på verdens katolikker da paven annonserte sin avgang i går. Paver abdiserer nemlig ikke, men sitter til de dør.

Likevel mener jeg at det klokeste beslutningen pave Benedikt har tatt siden han ble utnevnt til pave, var beslutningen om å trekke seg tilbake.

Pave Benedikt var ingen god pave. Han hadde reaksjonære holdninger, og han  har vært svært kontroversiell.

Som brobygger mellom de konservative og liberale var han ubrukelig.Polariseringen mellom fraksjonene har blitt sterkere under hans pontifikat.

Liberale og progressive teologer har blitt skjøvet ut i kulden, mens den konservative og høyredreide fløyen er blitt vesentlig styrket, og de fleste nyutnevnte kardinaler under Benedikts pontifikat, har vært konservative.

Mange mener at motsetningene mellom høyre – venstrefløyen i Kirken er blitt så uoverkommelige at det er grunn til å frykte en kirkesplittelse dersom motsetningene eskalerer.

Derfor er det viktig at vi nå får en pave som har evne og vilje til konstruktive dialoger og vilje til å komme alle i møte.

Joseph Ratzinger har  som pave også gjort forholdet til andre kirkesamfunn vanskeligere, og det økumeniske arbeid har stagnert i hans tid som pave.

Dessuten har han hatt klanderverdige og uforståelige utspill mot den muslimske verden. Dette svekker det viktige fredsarbeidet som Kirken bør være en naturlig del av.

Benedikt har tydeligvis ikke forstått den verden han lever i, og heller ikke vist særlig forståelse for dagliglivet til de 1,2 milliarder katolikker han er overhode til.

Nå går han av, og verdens katolikker kan puste lettet ut.

Det må vi håpe på at neste pave blir en mer fremtidsrettet person, som forstår sin tid og forstår hva som er viktig for verden i dag.

La oss derfor håpe at den nåværende paven ikke har lagt for sterke føringer foran valget av den nye.

Naturligvis må og skal paven utøve sin gjerning i pakt med den kristne tro, slik den er nedfelt i Bibelen, hos de tidligkristne og hos kirkefedrene.

Men samtidig må han innenfor Skriftens rammer forholde seg til den virkelige verden i dag og de utfordringer som Kirken har.

Det man som et minimum må kunne forvente av en ny pave er:
Han må være en brobygger mellom fløyene i Kirken. De liberale teologene og frigjøringsteologene i verdens fattige land og i Latin-Amerika, må inn i varmen igjen, og Kirken trenger mange flere kardinaler fra kirkens «venstrefløy».

Kirkens sosiale engasjement må styrkes. Den Hellige Stol må skjønne at prestene i Asia, Afrika og Latin-Amerika ikke bare er åndelige hjelpere for sine menigheter, men i minst like stor grad er opptatt av fattigdomsbekjempelse og kamp mot undertrykking, der de aktivt støtter de fattige og undertrykte. Frigjøringsteologene er jo de som aller klarest følger i Jesu etiske fotspor, og som tar Jesu ord og hans kjærlighetsbudskap på størst alvor.

Så må den absurde motstanden mot prevensjon opphøre. Katolikker i sin alminnelighet i Europa har de siste førti år ikke brydd seg nevneverdig om pavens prevensjonsfobi. Dessuten er vi så mange mennesker på jorda at det er uansvarlig å tilrå alle katolikker å leve sine samliv uten prevensjon. Jordkloden tåler ikke at alle i rike land får svære barnekull.

Motstanden mot prevensjon har hatt tragiske konsekvenser i land utenfor Europa, særlig i Afrika.

Tenk på hvor mange mennesker som ville ha sluppet unna HIV og Aids og hvor mange liv som kunne ha vært reddet dersom paven hadde hatt fornuftig forhold til bruk av kondomer! Det er i bunn og grunn  en politisk forbrytelse å forlange av folk i Aidsrammede land at de skal avstå fra beskyttelse. Lydighet mot paven har for mange vært ensbetydende med døden, og medført store skarer av foreldreløse barn og menneskelige tragedier.

Heldigvis har stadig flere katolikker som bor og arbeider i disse landene, ikke tatt hensyn til pavens antikondom-holdning, men gjort en stor innsats for å hjelpe folk og lære dem å beskytte seg. Det er altså ikke katolikkenes holdninger det er noe i veien med, men pavens antikvariske prevensjonssyn.

Tiden er også overmoden for å finne ut hvordan man kan oppheve sølibatplikten for prester. Det er ingenting i Bibelen som påbyr sølibat, sølibatet ble innført til forskjellige tider rundt omkring i verden, og av forskjellige grunner.

Men tidene forandrer seg, og begrunnelsene for påtvunget sølibat eksisterer ikke lenger.

Derimot ser man problemene sølibatet fører med seg: Det blir stadig vanskeligere å rekruttere prester til Kirken, for de aller færreste er villige til å ofre kjærlighet og familietilhørighet for et prestekall, og ofte går derfor Kirken glipp av de beste potensielle prester.

Uten prester stanser Kirken, for det er bare prestene som kan dele ut nattverd, og nattverden er den katolske messens sentrum. Sølibatet vil altså på litt sikt undergrave kirken.

Dessuten har sølibatære prester generelt dårligere forutsetninger til å leve seg inn i og forstå dagliglivets og samlivets utfordringer for dem de skal være sjelesørgere for.

Når mennesker kommer til presten med  sine problemer i samlivet, og med sine skriftemål, kan de risikere at de ikke blir møtt med den forståelse og støtte de trenger, men i stedet får teoretiske og teologiske utredninger.

En sølibatær prest risikerer altså å bli en dårlig sjelesørger fordi han lever i en boble på utsiden av andre menneskers liv.

Tiden er også moden til å innse at kvinner bør kunne prestevies på lik linje med menn. Jesus hadde flere kvinnelige disipler, og kvinner har alltid vært en bærebjelke i Kirken. Gamle tradisjoner fra et mannsdominert samfunn er utdatert, og Kirken trenger kvinner som sjelesørgere og prester.

Kirken må også revidere sin holdning til homofil kjærlighet.  I følge evangeliene fordømte Jesus aldri homofile. Prester som kommer homofile par i møte, opplever ofte stor motstand fra høyere hold. Selv om homofile ekteskap i Kirken nok ligger en stund frem i tiden, må man i alle fall kunne få til en ordning der homofile par kan få Kirkens velsignelse.

Paven må kort sagt forholde seg til verden, til dagens utfordringer og til menneskene i Kirken. Som det nå er, opplever stadig flere katolikker avstand til pave-embetet og Vatikanet.

Josep Ratzinger en mann som passer bedre til å skrive lærde bøkehr enn til å være overhode for dagens katolikker. Han kom på feil hylle da han ble valgt til pave.

Til slutt: Når ny pave nå skal velges, bør man også ta hensyn til kandidatenes alder. Josef Ratzinger var 78 år da han ble valgt som Kirkens overhode!  

Kirken vil tjene på å få en yngre pave. Kan man håpe på at kardinalene klarer å finne en ungdom i sekstiårsalderen denne gangen?